Zero kontroll
Det er iallfall slik det føles. Jeg sovnet ikke før langt ut i natten i natt, slik at jeg kjenner at jeg er sliten, men på en måte greier jeg likevel ikke slappe av. Jeg føler jeg mangler en kontroll. Impulser til å gjøre ting jeg ikke burde og slik har vært mer tilstede enn noen gang før, noe som skremmer meg. Jeg gjør ting jeg kanskje egentlig ikke ønsker, noe som fører til frustrasjon og sinne hos andre. Jeg vil ikke være vanskelig eller såre andre. Jeg vil jo gjøre mitt beste for at andre skal ha det greit. Føler sterkt på følelsen av å trenge seg på og at jeg burde holde kjeft. Jeg gjør jo ting som jeg ikke egentlig vil, men som "bare blir slik" fordi at jeg tenker og handler impulsivt. Det at det "bare blir slik" er ikke noe godt argument for noe som helst, men vet ikke om det finnes noen god forklaring på hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Kanskje handler jeg før jeg tenker? Dette er ikke normalt til å være meg, men jeg tror det er den eneste tanken jeg kan komme på akkurat nå.
Jeg er redd for å hoppe av studiet, slik at all innsatsen jeg har puttet i det er forgjeves. Jeg er redd for å ikke gjennomføre eller mestre. Jeg føler meg alene oppi dette, fordi ingen er oppi min situasjon på studiet og kan fullt ut forstå hva jeg går gjennom. Jeg prøver mitt beste å holde motet oppe, selv om det føles at alt raser på innsiden av meg. Jeg må benytte meg av det jeg har lært i terapien, selv om det til tider er vanskelig, så må jeg vel det. Jeg ønsker jo egentlig det. Endring, det må til, for at jeg ikke skal havne tilbake i depresjonens og angstens klør. Jeg vil vel ut av dette? Ambivalens er kanskje ordet. Depresjonen og angsten er ironisk nok tryggheten min. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til, men nå vet jeg ikke lenger. Og det skremmer meg mer enn du aner. Men til nå har jeg da holdt ut og tatt imot hjelp. Det er store skritt for meg og det er vanskelig..
Ja, nå er det nok babbel fra meg. Dette interesserer kanskje ikke deg så mye..
