seasonsinlife

Jeg gjør det. Jeg kan ikke noe annet. Jeg må gjøre det. Jeg vil dø. Jeg vil iallfall ikke leve, for det greier jeg tydeligvis ikke. Jeg vet at eksamen kommer til å gå til helvete og dessuten er livet etter eksamenene ikke spesielt fristende. Sydentur som jeg egentlig hadde planer om ble ingenting av og sommer og sol er jeg ikke klar for pga sår som må skjules og pga at folk ikke kan forstå det og ikke vil forstå det heller. Dessuten snakker folk om at jeg må utfordre meg mer og det greier jeg ikke nå... Dette blir for mye...Jeg greier ikke mer. sorry

Du vet.. sikkert. Jeg har den siste tiden, de siste par ukene, følt at kreftene bare plutselig er borte. Jeg må helt ærlig innrømme at det ikke bare er kreftene som har forsvunnet, men også motivasjon og lykke har forsvunnet. Jeg føler meg ganske så nedstemt og konsentrasjon er noe som ikke finnes i mitt sinn, så føler lesingen er bortkastet. Hvorfor det er slik? Hvis jeg visste det, så.. jeg føler at hodet mitt er distansert fra alt jeg gjør eller burde gjøre. Jeg glemmer ting og avtaler. Gidder ikke ting like mye som tidligere, noe som gjør at folk bare maser enda mer, som igjen tapper meg enda mer for krefter. Jeg sier ikke dette for å syte, jeg mener ikke å sykliggjøre meg selv og jeg tror ikke jeg er giddaløs, for da hadde jeg vel gitt opp for lenge siden. Jeg har jo faen meg nærmest kommet meg gjennom et helt studium med mye å gjøre. Det må da telle for noe? Men jeg er allikevel langt nede og orker ikke å ta fatt på ting. Alt føles så meningsløst liksom. "Hva er vitsen" -tanker kommer på og tankene om "hvis at, om ditt og datt skjer" tar mye plass i hodet mitt, men samtidig så orker jeg ikke tenke. Jeg kjenner jeg har lyst til å gi en fullstendig faen i alt, men det kan jeg vel ikke... da hadde nok skuffelser fra både meg selv og andre kommet på, og det vil jeg ikke risikere..Er det noen måte å slippe unna på?

Jeg kjenner på selvskadingstrang, uten at jeg skal utbrodere det noe ytterligere, for jeg vil ikke trigge andre inn i mine tanker. Men det er maange små triggere, som gjør at det er vanskelig å holde ut. Jeg burde kanskje snakke med behandler? Men problemet er vel at behandler ikke har tid til meg... Det må skje noe som kan lette trykket inni meg... NÅ!

Jeg er lei av å forsøke. Jeg ser ikke poenget lenger. Ingen forstår, ingen ser - igjen.. Hvor mange ganger må jeg oppleve dette, nemlig det at ingen faktisk skjønner en dritt. Kanskje burde jeg be om samtale med behandler, men det greier jeg ikke. Jeg skal alltid løse alt selv, greier ikke å ta imot hjelp selv om jeg har mulighet. Vel, i morgen er det 17. mai, så da får jeg ikke snakket med henne uansett, selv om jeg ikke egentlig gleder meg. Må lese en del pensum, så har ikke så mye å si for meg. Jeg kjenner det hadde vært ufattelig godt å bare være alene, gråte for meg selv, isolere meg og gjør alt jeg egentlig ikke burde gjøre og alt annet enn hva jeg bør gjøre.. Jaja, tolk i hvilken retning du vil, for jeg vet ikke ennå selv hva dette skal bety...

Jeg synes det som tittelen sier, er ufattelig vanskelig. Jeg kan for all del, føle håp på andres vegne og tro at andre kommer seg fint ut av situasjonen pga deres styrker og ressurser, noe som jeg mener er sterkt nok til at de sannsynligvis kan mestre situasjonen de er oppi. Jeg føler det ofte sterkt i forhold til hva andre mennesker kan klare. Akkurat som at noen andre mennesker har en styrke som jeg selv ikke har. Akkurat som at de har flere ressurser og ta av. Men alt blir plutselig så forandret når det kommer til meg.

Jeg føler ikke jeg har mye til ressurser eller noe til å mestre. Jeg kan strategiene, på en måte, men jeg får det likevel ikke til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bruke dem på en riktig måte. Jeg kjenner på følelsen av at andre fortjener så sykt mye bedre enn meg, fordi jeg ser deres ressurser og styrker, mens hos meg selv ser jeg ingenting. Er jeg virkelig så svak?

Etter denne helgen, så har jeg mye i tankene. Mye som jeg ikke vet hvor jeg skal plassere. Mye godt og vondt på samme tid. Jeg har fått frem hvordan jeg opplevde det, jeg har forklart og fortalt hva som skjedde. På en måte var det godt å høre hva hun tenkte, samtidig som det lirket i noen vonde følelser. Jeg vet ikke helt om hun faktisk forsto eller om det bare er noe jeg kanskje tror. Jeg vet ikke om det jeg sa ble tatt for "god fisk" eller om hun vil kverulere og fortelle sin mening om meg til andre etterpå. Jeg vet ikke.. Jeg vet ikke lenger om noe av det jeg tenker er positivt eller negativt. Jeg er ikke interessert i oppmerksomheten av dramaet, jeg er virkelig ikke det. Jeg vil egentlig bare glemme, men det virker som en umulighet. Så da sitter jeg nå her, kommer ikke videre i noen retning - jeg tror jeg begynner å bli gal..

Yey, pause fra eksamenslesning og alt mulig annet som stresser meg.

Jeg skal prøve å kose meg, ha det fint uten for mye angst (håper jeg?).

Jeg håper jeg kan legge alt av "burde gjøre, skulle ha gjort, tenk om, hvis at" - tankene mine.

Jeg trenger fri fra dem, iallfall for en liten periode.

Så får jeg heller ta frem bøkene på steder der det passer seg.

Håper dere andre også får en fin helg

og at dere andre som har eksamener rett rundt hjørnet, tar dere litt fri til å gjøre andre, koselige og givende aktiviteter også! :)

Lykke til alle sammen <3 Dere er supre!

Jeg beklager at jeg ikke har fått formulert noe på en stund her. Det har ikke vært så mye å formulere annet enn at jeg holder på å drukne i skolearbeid. Jeg drukner også i angsten for eksamener og i alle mulige andre tanker. Jeg skrev en tekst her en dag, om hvordan det kan være å være meg når tanker om døden melder seg. Jeg er fremdeles opphengt i disse tankene og greier ikke å gi slipp på dem, fordi de sannsynligvis har vært en del av meg veldig lenge. Må enda tenke litt mer på om jeg skal publisere det på bloggen eller om jeg skal levere det til behandleren min. Det sistnevnte er ganske skummelt, for jeg er redd for hva slags tolkninger som vil bli lagt til det jeg skriver...

Hva tror dere?

Generelt:

Denne måneden har vært preget av mye angst, men lettelse ift praksis. Fikk den bestått og bare positive tilbakemeldinger, så det burde jo egentlig være fint, når alt har vært vanskelig for meg å forholde meg til og jeg følte mest negativt i forhold til den perioden. Ellers har måneden vært preget av lite søvn og mye søvn litt om hverandre. Isolering på rommet har også skjedd, når jeg ikke har orket å dra ut på trening eller andre aktiviteter. Men har tvunget meg ut når ting har blitt vanskelig å takle, for å få tankene litt på avstand og for å kunne tenke gjennom dem på en mer rasjonell og fornuftig måte. Måneden har vært preget av at jeg ikke har hatt så mye å si, til tross for alt som egentlig har skjedd. Den tomheten der du ikke orker å fordype deg så langt inni de dypeste tankesirklene. Siste delen av måneden har og fremdeles består av å prestere - jeg snakker om eksamen og det er jo selvfølgelig ikke en situasjon jeg er direkte komfortabel med, men har forløpig en slags kontroll.

Oppturer:

- Kommet meg gjennom praksis

- Besto praksis

- Gjort ting til tross for at ting har vært vanskelig

- Fått tankene på avstand

- Har vært noe fornuftig¨

- Holdt meg unna selvskadingen

Nedturer:

- Vanskelig og tøff praksisperiode

- Lite og mye søvn om hverandre

- Maten har det vært så som så med, gidder ikke å utdype

- Eksamensangst

-Vanskelig å forholde seg til meg tror jeg

Gleder meg til:

- Få eksamener unnagjort

- Sydentur med venninne (litt ambivalent egentlig)

- Puste ut litt

- Få terapien unnagjort, på en måte

Jeg gruer meg til:

- Eksamener

- Sydentur med venninne (selvskadingsrelatert)

- Å bli ferdig med terapi (Hvordan skal det gå uten?)

- De vonde og vanskelige tankene kommer tilbake

Jeg ønsker å legge denne måneden bak meg og ikke tenke så mye på alt egentlig. Nå skal jeg prøve å fokusere fremover, selv om det alltid vil ligge å surre i bakhodet. Men jeg orker ikke å legge alle følelsene mine i dette. Som du sikkert forstår så skjer det masse, men har forløpig overlevd. Har ikke gjort så mye dumt heller så det er vel en god ting i alt som har skjedd... Gruer meg til terapien min er ferdig, noe som er veldig snart. Samtidig så starter den veldig mye av den negative tankevirksomheten min, som er utrolig slitsom å ha i hodet til en hver tid, når en også har en haug med andre ting en skal gjennom. Men uten den vet jeg ikke hvordan det kommer til å gå heller. Hva hvis alt går galt igjen? Hva skjer da? Hvordan takler jeg det?

Jeg sitter mye på rommet, når det ikke skjer andre viktige ting som eksamensforberedelser sammen med andre eller diverse andre ting som en må gjennom. Folk legger merke til det og noen kommenterer det. "Du er så mye for deg selv,  hva er det egentlig du driver med?" Sannheten er... jeg driver ikke med noe fornuftig. Jeg sitter bare å stirrer på en hvit markør på en blank side. Prøver å formulere noen ord, men det er rett og slett tomt. Det er ikke noe å notere. Det skjer vanvitttig mye, men likevel har jeg ingenting å verken si eller skrive. Jeg burde kanskje, men vet ikke hva. Folk blir frustrerte over at jeg ikke har noe å meddele eller si. Folk tenker og lurer. Men alt jeg vil er å være i fred. Jeg tror bare jeg trenger en liten pause fra alt. Når det blir for mye, så går hjernen min i et modus som gjør at det rett og slett blir tomt. Selv om alt gnurer i underbevisstheten. Selv om det egentlig er kjempemasse, så er det likevel... tomt..

Det er eksamenstid nå og det merkes. Jeg greier ikke å ta det spesielt med ro. Mye som skjer både rundt meg og sikkert også inni meg. Men akkurat nå er det slik at jeg må blokke ut alt som skjer inni meg, for å kunne være tilstede med de andre folkene jeg må samarbeide med og for å kunne gjøre en brukbar jobb. Konsentrasjonen er langt ifra god, men greier i det minste å få gjort noe. Jeg skulle ønske jeg var fornøyd med egen innsats, men det er jeg så langt ifra. Praksisen er iallfall gjennomført og bestått, så det er jo litt lettelse. Ellers, skjer det ikke stort. Jeg er trøtt - god natt, bloggen!